BRAGIflash
Download on the App StoreGet it on Google Play
B2Øvre mellomnivå3 min lesingOppdatert

Konjunktiv I og indirekte tale på tysk: former, tider og ordstilling

Indirekte tale i skrevet tysk: infinitivstamme + -e (er sage, er habe; sein: er sei); der formen er lik indikativ, overtar Konjunktiv II.

Regel

Konjunktiv I gjengir det andre har sagt, uten at skribenten går god for det – i nyheter, rapporter, referater og kildehenvisninger. Norsk har ingen egen modus for dette, men bruker «at» + indikativ, ofte med tidsforskyvning – formen er derfor ny.

Dannelse: infinitivstammen (infinitiv minus -en) + -e, -est, -e, -en, -et, -en: sagen → er sage, können → er könne. Sterke verb mister vokalskiftet fra indikativ: er fährt → er fahre, er gibt → er gebe. Bare sein er uregelmessig: ich sei, du sei(e)st, er/sie/es sei, wir seien, ihr seiet, sie/Sie seien.

Brukbare former er bare de som skiller seg fra indikativ: 3. person entall av alle verb (er habe, er gehe), alle former av sein og, ved modalverbene og wissen, 1. person entall (ich könne, ich wisse). du-/ihr-formene (du habest) virker gammeldagse og erstattes også av Konjunktiv II.

Erstatningsregel: Er Konjunktiv I lik indikativ (wir haben, sie kommen), tar du Konjunktiv II (sie hätten, sie kämen); er Konjunktiv II i sin tur lik Präteritum, som ved alle svake verb (sie arbeiteten), tar du würde + infinitiv (sie würden arbeiten).

Tre tidsnivåer: nåtid er arbeite; fortid habe/sei + Partizip II (er habe gearbeitet, er sei gekommen) – for Perfekt, Präteritum og Plusquamperfekt i originalen, med hjelpeverbet fra Perfekt; fremtid werde + infinitiv (er werde anrufen).

Ordstilling: Med dass står det finitte verbet sist (Er sagt, dass er müde sei); uten dass står verbet på plass 2 (Er sagt, er sei müde). Komma i begge; lengre referater dropper oftest dass.

Spørsmål og oppfordringer: ja/nei-spørsmål → ob, hv-spørsmål (W-Frage) → spørreordet, verbet sist i begge. En ordre blir sollen, en høflig bønn mögen (Sie bat, er möge kurz warten).

Forskyvninger: Pronomen skifter (ich → er/sie, mein → sein/ihr), tids- og stedsord tilpasses (morgen → am nächsten Tag, gestern → am Tag zuvor, heute → an diesem Tag, hier → dort) – bare når situasjonen har endret seg.

Muntlig bruker man dass + indikativ eller Konjunktiv II. Faste uttrykk: Es lebe die Freiheit!, Man nehme drei Eier …, Gott sei Dank.

Eksempler

  • Sie schreibt, sie sei krank und könne morgen nicht kommen. — Hun skriver at hun er syk og ikke kan komme i morgen.
  • Der Sprecher sagte, die Regierung plane keine neuen Steuern. — Talspersonen sa at regjeringen ikke planla nye skatter.
  • Er behauptet, er habe davon nichts gewusst. — Han påstår at han ikke visste noe om det.
  • Die Zeugin erklärte, sie sei um acht Uhr nach Hause gegangen. — Vitnet (kvinne) forklarte at hun hadde gått hjem klokken åtte.
  • Der Minister betonte, man werde die Ergebnisse im Mai veröffentlichen. — Statsråden understreket at man ville offentliggjøre resultatene i mai.
  • Mein Kollege sagt, dass er die Zahlen noch prüfen müsse. — Kollegaen min sier at han ennå må kontrollere tallene.
  • Sie fragte, ob er noch Zeit habe. — Hun spurte om han fortsatt hadde tid.
  • Der Arzt sagte, ich solle mich zwei Tage ausruhen. — Legen sa at jeg skulle hvile i to dager.
  • Die Nachbarn behaupten, sie hätten nichts gehört. — Naboene påstår at de ikke har hørt noe.

Tabell

Person sein haben werden können gehen
ich sei habe = werde = könne gehe =
du sei(e)st habest werdest könnest gehest
er/sie/es sei habe werde könne gehe
wir seien haben = werden = können = gehen =
ihr seiet habet werdet = könnet gehet
sie/Sie seien haben = werden = können = gehen =

Uthevet = formene for indirekte tale; = = lik indikativ, erstattes av Konjunktiv II (hätte, hätten, könnten, kämen) eller würde + infinitiv (sie würden gehen) – ikke gingen, som er lik Präteritum.

Direkte tale Hva endres Indirekte tale
„Ich arbeite in Berlin.“ presens → Konjunktiv I Er sagt, er arbeite in Berlin.
„Ich habe lange gewartet.“ / „Ich wartete lange.“ Perfekt, Präteritum, Plusquamperfekt → én fortidsform Er sagt, er habe lange gewartet.
„Ich bin zu spät gekommen.“ fortid med sein Er sagt, er sei zu spät gekommen.
„Ich werde morgen anrufen.“ fremtid Er sagte, er werde am nächsten Tag anrufen.
„Hast du Zeit?“ ja/nei-spørsmål → ob Er fragte, ob sie Zeit habe.
„Wann beginnt der Film?“ hv-spørsmål → spørreord, verbet sist Er fragte, wann der Film beginne.
„Ruf mich an!“ imperativ → sollen Er sagte, ich solle ihn anrufen.
„Wir haben nichts gehört.“ Konjunktiv I = indikativ → Konjunktiv II Sie sagen, sie hätten nichts gehört.

Vanlige feil

  • ❌ Er sagt, er seie krank. → ✅ Er sagt, er sei krank. — sein er uregelmessig: 1. og 3. person entall har ingen -e.
  • ❌ Sie sagt, sie fähre nach Wien. → ✅ Sie sagt, sie fahre nach Wien. — formen bygges på infinitivstammen, uten vokalskifte.
  • ❌ Sie schreibt, sie habe gestern nach Berlin gefahren. → ✅ Sie schreibt, sie sei gestern nach Berlin gefahren. — fortidsformen tar samme hjelpeverb som verbet har i Perfekt, selv om norsk sier «har kjørt».
  • ❌ Er fragte, dass sie Zeit habe. → ✅ Er fragte, ob sie Zeit habe. — et gjengitt ja/nei-spørsmål innledes med ob (norsk «om»), ikke dass.
  • ❌ Er fragte, wann beginnt der Film. → ✅ Er fragte, wann der Film beginne. — et gjengitt hv-spørsmål er en leddsetning: verbet står sist, i Konjunktiv.

Ofte stilte spørsmål

Hvordan danner man Konjunktiv I på tysk?

Infinitivstammen + -e, -est, -e, -en, -et, -en: sagen → er sage, können → er könne. Sterke verb beholder stammevokalen (er fahre, er gebe), og sein er uregelmessig: sei, sei(e)st, sei, seien, seiet, seien. I virkelige tekster gjør 3. person entall nesten hele jobben.

Hva gjør jeg når Konjunktiv I ser ut akkurat som indikativ?

Bruk Konjunktiv II i stedet: wir haben → wir hätten, sie kommen → sie kämen. Er Konjunktiv II i sin tur lik Präteritum, som ved alle svake verb (sie arbeiteten), bruker du würde + infinitiv: sie würden arbeiten.

Hvordan gjengir jeg noe som skjedde i fortiden?

Med én form: habe eller sei + Partizip II – Er sagt, er habe gearbeitet; Er sagt, er sei gekommen. Det spiller ingen rolle om den opprinnelige setningen sto i Perfekt, Präteritum eller Plusquamperfekt; hjelpeverbet er det verbet tar i Perfekt.

Hvordan gjengir man spørsmål og oppfordringer i indirekte tale?

Ja/nei-spørsmål får ob, hv-spørsmål beholder spørreordet, og i begge står verbet sist: Er fragte, ob sie Zeit habe / wann der Film beginne. En imperativ blir sollen for en ordre og mögen for en høflig bønn.

Må jeg bruke Konjunktiv I når jeg snakker tysk?

Nei. Den hører til nyheter, rapporter og formelle tekster, der den viser at skribenten bare gjengir en påstand. I samtale gjengir tyskere med dass + indikativ eller med Konjunktiv II, og noen faste uttrykk beholder den gamle formen: Es lebe die Freiheit!, Man nehme …, Gott sei Dank.