Konjunktiv I og indirekte tale på tysk: former, tider og ordstilling
Indirekte tale i skrevet tysk: infinitivstamme + -e (er sage, er habe; sein: er sei); der formen er lik indikativ, overtar Konjunktiv II.
Regel
Konjunktiv I gjengir det andre har sagt, uten at skribenten går god for det – i nyheter, rapporter, referater og kildehenvisninger. Norsk har ingen egen modus for dette, men bruker «at» + indikativ, ofte med tidsforskyvning – formen er derfor ny.
Dannelse: infinitivstammen (infinitiv minus -en) + -e, -est, -e, -en, -et, -en: sagen → er sage, können → er könne. Sterke verb mister vokalskiftet fra indikativ: er fährt → er fahre, er gibt → er gebe. Bare sein er uregelmessig: ich sei, du sei(e)st, er/sie/es sei, wir seien, ihr seiet, sie/Sie seien.
Brukbare former er bare de som skiller seg fra indikativ: 3. person entall av alle verb (er habe, er gehe), alle former av sein og, ved modalverbene og wissen, 1. person entall (ich könne, ich wisse). du-/ihr-formene (du habest) virker gammeldagse og erstattes også av Konjunktiv II.
Erstatningsregel: Er Konjunktiv I lik indikativ (wir haben, sie kommen), tar du Konjunktiv II (sie hätten, sie kämen); er Konjunktiv II i sin tur lik Präteritum, som ved alle svake verb (sie arbeiteten), tar du würde + infinitiv (sie würden arbeiten).
Tre tidsnivåer: nåtid er arbeite; fortid habe/sei + Partizip II (er habe gearbeitet, er sei gekommen) – for Perfekt, Präteritum og Plusquamperfekt i originalen, med hjelpeverbet fra Perfekt; fremtid werde + infinitiv (er werde anrufen).
Ordstilling: Med dass står det finitte verbet sist (Er sagt, dass er müde sei); uten dass står verbet på plass 2 (Er sagt, er sei müde). Komma i begge; lengre referater dropper oftest dass.
Spørsmål og oppfordringer: ja/nei-spørsmål → ob, hv-spørsmål (W-Frage) → spørreordet, verbet sist i begge. En ordre blir sollen, en høflig bønn mögen (Sie bat, er möge kurz warten).
Forskyvninger: Pronomen skifter (ich → er/sie, mein → sein/ihr), tids- og stedsord tilpasses (morgen → am nächsten Tag, gestern → am Tag zuvor, heute → an diesem Tag, hier → dort) – bare når situasjonen har endret seg.
Muntlig bruker man dass + indikativ eller Konjunktiv II. Faste uttrykk: Es lebe die Freiheit!, Man nehme drei Eier …, Gott sei Dank.
Eksempler
- Sie schreibt, sie sei krank und könne morgen nicht kommen. — Hun skriver at hun er syk og ikke kan komme i morgen.
- Der Sprecher sagte, die Regierung plane keine neuen Steuern. — Talspersonen sa at regjeringen ikke planla nye skatter.
- Er behauptet, er habe davon nichts gewusst. — Han påstår at han ikke visste noe om det.
- Die Zeugin erklärte, sie sei um acht Uhr nach Hause gegangen. — Vitnet (kvinne) forklarte at hun hadde gått hjem klokken åtte.
- Der Minister betonte, man werde die Ergebnisse im Mai veröffentlichen. — Statsråden understreket at man ville offentliggjøre resultatene i mai.
- Mein Kollege sagt, dass er die Zahlen noch prüfen müsse. — Kollegaen min sier at han ennå må kontrollere tallene.
- Sie fragte, ob er noch Zeit habe. — Hun spurte om han fortsatt hadde tid.
- Der Arzt sagte, ich solle mich zwei Tage ausruhen. — Legen sa at jeg skulle hvile i to dager.
- Die Nachbarn behaupten, sie hätten nichts gehört. — Naboene påstår at de ikke har hørt noe.
Tabell
| Person | sein | haben | werden | können | gehen |
|---|---|---|---|---|---|
| ich | sei | habe = |
werde = |
könne | gehe = |
| du | sei(e)st | habest | werdest | könnest | gehest |
| er/sie/es | sei | habe | werde | könne | gehe |
| wir | seien | haben = |
werden = |
können = |
gehen = |
| ihr | seiet | habet | werdet = |
könnet | gehet |
| sie/Sie | seien | haben = |
werden = |
können = |
gehen = |
Uthevet = formene for indirekte tale; = = lik indikativ, erstattes av Konjunktiv II (hätte, hätten, könnten, kämen) eller würde + infinitiv (sie würden gehen) – ikke gingen, som er lik Präteritum.
| Direkte tale | Hva endres | Indirekte tale |
|---|---|---|
| „Ich arbeite in Berlin.“ | presens → Konjunktiv I | Er sagt, er arbeite in Berlin. |
| „Ich habe lange gewartet.“ / „Ich wartete lange.“ | Perfekt, Präteritum, Plusquamperfekt → én fortidsform | Er sagt, er habe lange gewartet. |
| „Ich bin zu spät gekommen.“ | fortid med sein | Er sagt, er sei zu spät gekommen. |
| „Ich werde morgen anrufen.“ | fremtid | Er sagte, er werde am nächsten Tag anrufen. |
| „Hast du Zeit?“ | ja/nei-spørsmål → ob | Er fragte, ob sie Zeit habe. |
| „Wann beginnt der Film?“ | hv-spørsmål → spørreord, verbet sist | Er fragte, wann der Film beginne. |
| „Ruf mich an!“ | imperativ → sollen | Er sagte, ich solle ihn anrufen. |
| „Wir haben nichts gehört.“ | Konjunktiv I = indikativ → Konjunktiv II | Sie sagen, sie hätten nichts gehört. |
Vanlige feil
- ❌ Er sagt, er seie krank. → ✅ Er sagt, er sei krank. — sein er uregelmessig: 1. og 3. person entall har ingen -e.
- ❌ Sie sagt, sie fähre nach Wien. → ✅ Sie sagt, sie fahre nach Wien. — formen bygges på infinitivstammen, uten vokalskifte.
- ❌ Sie schreibt, sie habe gestern nach Berlin gefahren. → ✅ Sie schreibt, sie sei gestern nach Berlin gefahren. — fortidsformen tar samme hjelpeverb som verbet har i Perfekt, selv om norsk sier «har kjørt».
- ❌ Er fragte, dass sie Zeit habe. → ✅ Er fragte, ob sie Zeit habe. — et gjengitt ja/nei-spørsmål innledes med ob (norsk «om»), ikke dass.
- ❌ Er fragte, wann beginnt der Film. → ✅ Er fragte, wann der Film beginne. — et gjengitt hv-spørsmål er en leddsetning: verbet står sist, i Konjunktiv.
Ofte stilte spørsmål
Hvordan danner man Konjunktiv I på tysk?
Infinitivstammen + -e, -est, -e, -en, -et, -en: sagen → er sage, können → er könne. Sterke verb beholder stammevokalen (er fahre, er gebe), og sein er uregelmessig: sei, sei(e)st, sei, seien, seiet, seien. I virkelige tekster gjør 3. person entall nesten hele jobben.
Hva gjør jeg når Konjunktiv I ser ut akkurat som indikativ?
Bruk Konjunktiv II i stedet: wir haben → wir hätten, sie kommen → sie kämen. Er Konjunktiv II i sin tur lik Präteritum, som ved alle svake verb (sie arbeiteten), bruker du würde + infinitiv: sie würden arbeiten.
Hvordan gjengir jeg noe som skjedde i fortiden?
Med én form: habe eller sei + Partizip II – Er sagt, er habe gearbeitet; Er sagt, er sei gekommen. Det spiller ingen rolle om den opprinnelige setningen sto i Perfekt, Präteritum eller Plusquamperfekt; hjelpeverbet er det verbet tar i Perfekt.
Hvordan gjengir man spørsmål og oppfordringer i indirekte tale?
Ja/nei-spørsmål får ob, hv-spørsmål beholder spørreordet, og i begge står verbet sist: Er fragte, ob sie Zeit habe / wann der Film beginne. En imperativ blir sollen for en ordre og mögen for en høflig bønn.
Må jeg bruke Konjunktiv I når jeg snakker tysk?
Nei. Den hører til nyheter, rapporter og formelle tekster, der den viser at skribenten bare gjengir en påstand. I samtale gjengir tyskere med dass + indikativ eller med Konjunktiv II, og noen faste uttrykk beholder den gamle formen: Es lebe die Freiheit!, Man nehme …, Gott sei Dank.

